mandag 22. september 2014

Verdensteatrets sansesymfoni

Man går så langt fornuftens sko bærer – så hopper man. Et møte med Verdensteatrets nye verk Broen over Gjørme.


Av Elisabeth Leinslie 


---

Vi reiser på mange måter. Vi reiser innover. Vi reiser utover. Vi dras ned i gjørma og opp mot himmelen. Det er en reise uten begrensninger. En reise som tar deg dit du ønsker og på overraskende stier. Vi dør. Vi lever. Vi seiler videre til neste bilde. Til neste rom. Til neste stopp på reisen. Og det er Verdensteatret som bringer oss dit.

Materialferd
Den Oslobaserte kunstgruppen Verdensteatret har de senere årene i lange perioder turnert og vist utstillinger i ulike deler av verden. De har gjestet mange prestisjetunge lyd- og scenekunstfestivaler, store kunstbiennaler (bla. Shanghai-biennalen), kunstmuseer, tverrkunstneriske arenaer og andre mer eller mindre udefinerbare visningssteder.

På sin lange ferd har de samlet opp og lagret et kaleidoskopisk materiale. Gruppen består av svært forskjellige mennesker som oppdager materiale på hver sin individuelle måte – som intuitive ferdskrivere. Noen samler materiale teknologisk, noen organisk, noen er sosiale, noen går til sengs med folk, noen leser, noen samler sammen folk, noen lytter og noen sitter bare og ser, noen tror de husker og noen er redde.

Da kompaniet kom hjem fra et stort prosjektet i Kolkata, India, i desember 2011 hadde de vært nærmere 2 år sammenhengende på turné og research. De bestemte da at det var tid for å stoppe opp – gå inn i et verksted her hjemme og bore seg dypt ned i alt materialet de hadde samlet og som hadde dannet seg i dem underveis.


Symfonisk form
Resultatet av denne prosessen vises på Henie Onstad Kunstsenter under Ultimafestivalen; Broen over Gjørme, et verk sammensatt av en mengde elementer. Selvlaget og funnet. Mekanikk og teknologi. Figurer og levninger. Video og lyd. Lys og skygge. Fragmenter fra alle mulige steder. Detaljrikdommen er overveldende. Og elementene settes i spill. Kaos og harmoni. Fantastisk mastodont bråk og dirrende skjør stillhet. Det skapes rike tykke lag av uttrykk som strekker rommet i alle retninger.

Broen over Gjørme er et grunnleggende fragmentert og abstrakt verk. Hovedfokuset hviler på et poetisk rom som stimulerer sansene dine gjennom sin multimediale symfoniske form. Formen trekker veksler på både billedkunst, videokunst, lydkunst og performance. Dette skaper en utfordrende kompleksitet der motsatte krefter kolliderer i ”umulige paradokser” på den ene siden og overraskende harmoniske møter på den andre siden. Det er en symfoni av sansebearbeidende elementer. Lytter du til dette verket kan du oppleve å reise til steder du aldri har vært.

Assosiativ opplevelse
Fragmenterte og abstrakte verk hjelper deg som tilskuer med å unnslippe dekodings- og analyseprosessene du må gjennom i møte med et narrativt meningsbærende verk. Formen vi møter i Broen over gjørme stimulerer rett og slett andre prosesser i hjernen. Et slikt verk har ofte raskere adgang til hjernens hukommelsessentre og gir deg betraktelig større anledning til å skape dine egne assosiasjonsrekker. I et så åpent abstrakt rom er det få ledende tråder på hvor verket tar deg – alt er herlig fortolkningsbart. Formen gir deg med andre ord anledning til fritt å tolke det du sanser.

Men resepsjonsprosessen stopper ikke der. Når vi går inn i en slik fri assosiativ opplevelse er det som om tankene og emosjonene automatisk tar seg turer utenfor konteksten. Hvis du klarer å sette deg i et riktig tankesett, så kan denne type verk hoppe forbi minnet og virke rett på følelser og affekter. Dermed kan det minne deg om ting du ikke vanligvis har tilgang til. Det høres ut som magi, og kan føles som magi – men det er rett og slett persepsjonspsykologi. – Og hvis du tørr å hoppe, kan du bevege deg langt hinsides fornuftens stier.

Det handler om å kunne gi seg hen til kunstopplevelsen. Da kan vi minnes, tenkes, føles og føres til de underligste steder. Nye dører og rom kan åpnes i oss og i vår verden. Det kan være vakkert, det kan være stygt, det kan være fylt av angst, det kan være fylt av kjærlighet. Det kan være fylt av død. Det kan være fylt av liv. Det er opp til deg og verket, og sansene og tankene og følelsene og affektene og intellektet og alt som er i rommet – hva som kan skje.

Et hakk videre
Verdensteatrets konstante ferd strekker seg gjennom alle deres verk og bringer dem videre til nye steder, nye opplevelser, nye kontekster. Konstant på vei videre. Men allikevel alltid hvilende i sitt eget kunstneriske særpreg. Et særpreg som vanskelig kan settes i en kunstkategorisk bås. Deres siste verk kan best beskrives som et multimedialt rom som spilles ut i en finstemt audiovisuell symfoni. Dette rominstrumentet spilles ut live av aktører fra ulike kunstfelt. Aktørenes nærvær i rommet er dypt integrert som en sentral del av uttrykket.

Med Broen over Gjørme har Verdensteatret tatt sitt kunstneriske uttrykk ett hakk videre. Verket kryper inn i sjela di på en mer insisterende og overbevisende måte enn deres tidligere verk. Samspillet er mer finstemt enn noen gang. Og aktørene er mindre synlige. - Gruppen stoler på det symfoniske rommet som budbringeren til våre sanser.

---

Faktaboks:
Verdensteatret er et Oslobasert kunstkollektiv som ble etablert i Bergen i 1986. Gruppen består av kunstnere fra mange forskjellige kunstformer og profesjoner. Kompaniet skaper multimediale livebaserte verk og installasjoner.
Utmerkelser:

Mottok Heddaprisen 2014 i kategorien Særlig kunstnerisk innsats.
Mottok The Bessie Awards (The New York Dance and Performance Awards) i 2006 i kategorien Installation & New Media.
Telenors Kulturpris for bruk av ny teknologi i kunst, 2003.
Danse- og teatersentrums scenekunstpris, 1998.



---

Teksten ble skrevet på bestilling fra Verdensteatret. 

Teksten ble publisert på Scenekunst.no 20. september 2014.

Den ble også publisert i Klassekampen 19. september 2014 i forkortet versjon under en annen tittel. 

onsdag 6. april 2011

Norsk avantgardeteater

Avantgardekunstnere er norm- og regelbrytere og innovative forskere på sitt kunstfelt. Det er kunstnere som åpner opp for nye måter å tenke og gjøre teater på,
nye måter å fortelle på, nye måter å vinne publikums oppmerksomhet på. Enkelte ganger har dette teatret revolusjonert teaterkunstens form og innhold – noen ganger kun for ett øyeblikk, andre hendelser har satt dype vedvarende spor i norsk teaterhistorie.

Avantgardeteatret har alltid stått i opposisjon til konforme teateruttrykk – kritikk og utfordring av teaterkonvensjoner og institusjoner er en del av teateravantgardens natur. De har problematisert forholdet mellom kunstnerisk eksperiment, teknologisk innovasjon og samfunnsendringer, og til forholdet mellom kunstner, kunstverk og tilskuer. Kunstintern kritikk rommer indirekte også et moment av konsensusformulering, ved at kunstnerne med dette kan klargjøre hva som er sentralt i den dominerende teaterpraksis: Hva teater er, hva den sosiale situasjonen i teatret er, hvilke funksjoner det har, hvilke estetiske og dramaturgiske regelsystem
som dominerer og hvilke former for meningsproduksjon som rår. I norsk sammenheng har den dominerende tradisjonen vært ensbetydende med det psykologisk-realistiske borgerlige teatret, og norsk teateravantgarde viste tidlig et ønske om å fjerne seg fra dette både form- og innholdsmessig.

Dette er et utdrag fra innledningen til min artikkel "Norsk avantgardeteater". Publisert høsten 2010 på nett og i engelsk utgave i pocketboken "Independent Preforming Arts in Norway". Her kan du lese hele.

onsdag 8. september 2010

Håndverk i teatret

Dette essayet er publisert på engelsk i Ultimas festivalmagasin 2010.

Hva skjer når en teaterforestilling er en guidet tur på Nationaltheatret eller en amerikanerinne går berserk på scenen?

Av Elisabeth Leinslie

29. april i år hadde Trine Falch premiere på sin forestilling National Spesial på Nationaltheatret. En forestilling som undersøkte teatrets historie, kultur, rom, økonomi og kunst. Her møtte vi en skuespiller med en helt annen forståelse av sin tilstedeværelse enn det vi er vant til ved dette institusjonsteatret. Den klassiske måten å representere noe annet på (som regel et menneske), var som blåst bort. Trine Falch var tilsynelatende seg selv. Med en direkte og upolert stil fortalte hun brokker av teatrets historie og guidet oss rundt i teaterhuset.

Trine Falch kom i 1988 inn i kunstnergruppen Baktruppen, to år etter at gruppen ble etablert av studenter i teatervitenskap i Bergen. På den tiden var det et fruktbart kunstmiljø i byen – det har det også vært siden, men det virker som om det eksploderte på midten av 1980-tallet, på tvers av kunstformene. Dette resulterte blant annet i en blomstring i den performative avantgardekunsten.

Trine Falch og Baktruppen var altså en del av dette avantgardemiljøet, og helt fra starten var de ledende i arbeidet med å problematisere den europeiske (og spesielt den norske) kunstens konvensjoner.

En modernistisk hengemyr

I norsk teater har de klassiske håndverkbaserte konvensjonene alltid dominert. Skuespilleren har en psykologiskrealistisk spillestil og tilstedeværelse som ligger innenfor Stanislavskijs system for det moderne teater. Dramaturgien er stram i formen og lett forståelig enten den er lineær eller ikke. Ingenting verken er eller synes å være tilfeldig. Og stedets ontologi er sjelden en del av verket.

Denne klassiske håndverkbaserte teatertradisjonen dominerer fremdeles på de aller fleste av landets teaterinstitusjoner. Norsk teater har forvillet seg ned i en modernistisk hengemyr – fordi de har valgt å institusjonalisere noen få estetiske og metodiske forståelser av hva teater skal være, og det på bekostning av andre forståelser. Dette teatret har fetisjert seg selv som en dominerende ideologi – en ideologi om hva teaterkunst er, som dessverre også har forplantet seg til publikum og kritikere og journalister.

Når man med kunst skal problematisere kunstens konvensjoner, nytter det ikke å fortsette i samme estetiske spor som det man ønsker å kritisere – og med det stole på at en skarp tekst gjør jobben. Dette fører kun inn i en skinnkritikk av konsensus, og verket mister dermed sin kraft som kritikk. Skal man være kritisk og forsøke å fremvise andre alternativer, så må man også tenke alternativt når det gjelder form. Det er med andre ord sentralt at verket (med alle virkemidler) viser en annen verden.

Det sentrale her er hvordan et verk produserer alternative fremstillinger om verden og dens mange forskjellige institusjoner. Snarere enn å gjenta allerede eksisterende forestillinger – selv om slike gjentagelser gjøres i såkalte kritiske termer. Når det gjelder teatret er National Spesial et glimrende eksempel på et verk som fungerer kritisk, og det først og fremst ved Falchs arbeid med å implodere det klassiske håndverkbaserte teatret.

Alternative fremstillinger
Motsvaret til den håndverkbaserte teatertradisjonen velger å ikke forholde seg til faste konvensjoner om perfeksjon i teatret – verken estetisk, metodisk eller dramaturgisk. I avantgardeteatret finner vi andre oppfatninger om hva som kan uttrykkes og hvordan. Og i dette ligger det en naturlig kritikk av konsensus. Det klassiske håndverksteatret har med andre ord mistet sin høyverdige status i denne delen av det norske teaterlandskapet. I stedet har konsepttanken vunnet terreng.

Når det ikke er den estetiske opplevelseskvaliteten som sådan som er sakens kjerne, men den konseptuelle opplevelseskvaliteten, så kommer vi igjen inn på spørsmålet om hva teater skal være. I National Spesial ble vi konfrontert med et verk som lekte med imperfeksjon og dilletantisme, og som tok med stedets og situasjonens kvaliteter i spillet.

At Falch halvparten av tiden ikke ”husker” teksten og rekkefølgen på historiene og aktene (og at hun ikke holder tidsskjemaet) gir henne et nonsjalant uttrykk. – Som om hun egentlig ikke bryr seg om det korrekte. Som om at det er hennes ide om hvordan å lage teater, og sette denne ideologien i nærkontakt med den ideologien hun kritiserer, er det viktigste budskapet. Og det er det jo – ett av de viktigste budskapene, i hvert fall.

”Amatørisme”
En slik selvpålagt ”amatørisme” som vi så i National Spesial viser andre holdninger til og bruk av fysisk nærvær, prating og fortelling, rom og scenografi på, tekst, dramaturgi, relasjoner til tilskueren, såkalt høy- og lavkultur. Det viser en slags oppløsning av ’det perfekte verk’.

Denne form for teaterarbeid har sterk klangbunn i avantgardetradisjonene. Ved å forsøke å frigjøre seg fra og synliggjøre autoritære opplevelsesformer har avantgardeteatret til enhver tid anvendt kunsten som et rom for rasjonalitetskritikk og kritikk av maktstrukturer. At Falch får gjøre dette innenfor institusjonen som forvalter den klassiske teatertradisjonen, viser at Nationaltheatret tar kunsten og seg selv på alvor. Det viser at de har en selvforståelse som går utover det å være et underholdningshus.

En annen kunstner som arbeider innenfor denne avantgardetradisjonen er amerikanerinnen Ann Liv Young. Hun viser en totalt ubekymret holdning til tradisjonell estetisk perfeksjon. Hun synger falskt, glemmer tekst, danser som en amatør (selv om hun er utdannet danser), skjeller ut publikum, går (utilsiktet) berserk på scenen, bryr seg lite om tekniske problemer oppstår, osv. osv. Flere av Ann Liv Youngs verk inneholder skarp kritikk og latterliggjøring av populærkulturen, dens estetiske perfeksjon, sexfiksering og grunne innhold. Nå kan man parere med at Young selv er både fiksert på sex, og det kan også stemme; vi finner ikke et eneste verk av henne uten live sex, hevder hun selv i hvert fall.

Den rufsete folkeligheten vi møter i Youngs og Falchs verk utfordrer manges oppfattelser om hva kunst skal være. Ved å vise at mangfold i kunsten er normalt mer enn det er marginalt, utvider de grensene for hva som er god teaterkunst.

Kunstnerisk kvalitet

Når den kunstneriske ideen og visjonen blir viktigere enn estetisk og dramaturgisk perfeksjon, så forskyves også kvalitetskriteriene. De blir relative og kontekstavhengige – og må dermed justeres for hvert prosjekt, og iblant, for hver visning av samme prosjekt. Noe som betyr at kunstnerisk kvalitet også handler om det å kunne reflektere nye kontekster. En teaterforestilling eksisterer kun i lys av sin kontekst; den eksisterer i møtet med sitt publikum, den er en del av en diskurs, relatert til andre verk, teorier, argumenter, venner og fiender der ute i verden. Uten kontekst er verket tomt og usynlig.

Standardene for hva som er godt eller dårlig teater må med andre ord stadig redefineres. Og det er i dag avgjørende at de som skal vurdere kvalitet i kunsten både har en forståelse for konseptuelle ideer og kan lese konteksten verket beveger seg i.

Vel, dette er en ønsketekningen. Virkeligheten er ikke slik, stadig leser vi for eksempel kritikere som argumenterer ut ifra en ”merkelig” vinkel - som virker helt på sidelinjen i forhold til verkets idégrunnlag. Og nettopp derfor er det helt nødvendig at kritikeren blottlegger sine kriterier, og med det gjør seg selv sårbar for kritikk. For han/hun må selv tørre å bli en del av diskursen, slik at den kan utvides og bidra til videre og nye diskusjoner.

En av kritikerens hovedoppgaver er å sette kunstverk i en større diskurs, og å skape nye diskurser. Men de som prøver seg på noe sånt, får bare iblant svar. Det offentlige diskusjonsklimaet om norsk teater er ennå ikke så frodig og frimodig at resultatene av diskusjonene får store konsekvenser. Det kan forårsake problemer for kunstnerne og resepsjonen av kunsten når spesialistene misforstår grundig hva de ser og hører i møtet med verket. At kunstnere ikke svarer når kritikerne misoppfatter deres verk undrer meg. Kunstnerne er slik med på å begrave en fruktbar diskurs om sin egen kunst.

fredag 13. august 2010

Velkommen til min blogg Sceneblikk!

Hei, og velkommen til bloggen min! Her skal jeg skrive om scenekunst - først og fremst teater og dans. Men jeg kommer også innom underholdningskulturen. For; hvor går egentlig grensen for hva som er en scene? I følge forskere som interesserer seg for sosiologi, antropologi og psykologi så finnes ikke denne grensen. Men jeg er kjent for å holde meg unna "All verden er en scene"-blikket. Det blir fort selvinnlysende. Ett godt stykke utenfor teaterrommet drar jeg allikevel denne grensen.

Det er en stund siden jeg har vært aktiv skribent i det offentlige rom, men helt fraværende har jeg ikke vært de siste to årene. Jeg har skrevet litt for Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift. Det siste jeg skrev der var en anmeldelse av boken 25 - en antologi publisert som ett ledd i feiringen av BIT Teatergarasjens 25-års jubileum. Alle som er interessert i samtidskunst bør lese litt i denne boken - den er en bok å bli gla' i (som jeg ønsket å ha som tittel, men det ville ikke redaktøren).

Alle teatervitere har sitt spesialfelt. Mitt spesialfelt er det frie scenekunstfeltet. Og da spesielt avantgardeteatret i Norge. Her kan du lese en lengre historisk artikkel jeg nylig (juni 2010) skrev om dette kunstfeltet. Artikkelen skal publiseres i en japansk antologi om Nordic contemporary performing art som gis ut høsten 2010 (publisert på norsk med tillatelse av redaktøren Mitsuya Mori).

Det er godt å skrive - og jeg håper du følger meg videre!